Overbevisning!

Er man den samme alltid, med de samme mål og meninger? Går det ann å tenke seg til at man havner i en situasjon, der hvor man kanskje forandrer mening? Eller er det slik at når man har fått en overbevisning, da må man stå ved det alltid? Det er kanskje dumt og ombestemme seg? Jeg tenker på dette i dag. Det var nemlig en mann som sa til meg, at han ikke bare kunne ombestemme seg, når han hele livet har levd med forskjellige overbevisninger om hvordan folk bør håntere situasjoner. Bare fordi det passet han akkurat i denne situasjonen han befant seg i.

Hva om overbevisningene som man har hatt hele livet er feil, og man i dag takker nei til ett tilbud om å forandre mening? Kanskje vil man stå alene for alltid, med vanskligheter, bare fordi man ikke kan gå i mot seg selv og sine overbevisninger. Hvordan kan man lære av livet, uten å begå feil, eller å ha feile holdninger eller tanker om ting? Hvordan kan man finne ut hva som er riktig, om man ikke tester konklusjonen med en virkelig hendelse? Hvor langt kan en overbevisning ta meg eller deg som person?

Når vet jeg at jeg ikke bør gå etter det jeg selv alltid har trodd på? Hvordan får man en slik overbevisning? Er man ett sta menneske ved å ha sterke meninger og aldri vike, når man har bestemt seg? Kanskje er det, det som er overbevisning, når man ikke lengere vet om man klarer å leve livet uten å stå fast med det man har lært, eller bestemt seg for?! Kanskje tror man at man vil drukne, eller dø uten mål og mening... Ikke vet jeg. Jeg tror at man må ha ett grunnlag for å tro og mene de tingene som man framlegger, det må være en grunn til at man har en overbevisning i en sak, et grunnleggende bevis. Kan man alltid framlegge sin sak med overbevisning om at man har rett, det er vel klanskje det, det hele dreier seg om. Men hva da om denne mannen tviler på sin overbevisning, er han bare sta, for at han ikke vil gå videre, for han har alltid vært i mot ¨videregåing¨. Det er bra å være sta, men ikke til en hver pris? Det hender faktisk at vi som menneske feiler...

Livet blir ikke LIV om man ikke smaker på det!

Det er slik at noen ganger må man gå igjenom så mye motgang. Mange ganger kan man føle seg motløs og ha lite pågangsmot. Jeg vil nødig gå i bakken. Eller legge meg ned når ting blir vanskelig. Jeg vil stå i mot og kjempe med alle mine krefter. Noen ganger virker det som om kreftene ikke vil... og følelsene blir sterke, tar kanskje overhånd. Der blir jeg liggende og kravle!!! Jeg hater å ligge å krabbe!! Jeg hater når ting ikke er i orden. Jeg hater når det er rot rundt meg. Jeg hater å ikke vite om ting vil falle på plass... Jeg hater å ikke vite om ting noen gang kan bli gjort rett igjen.

Er det ikke slik med oss mennesker? Vi føler alt for mye. Glemmer at det bare er i dag. Glemmer at det kommer en framtid, en gang når alt det vonde ikke lenger er så vondt. Det er altså en tid, der det feile kanskje er bøtet. Kanskje kan man lære av sine feil, kanskje man faktisk til og med kan lære noe av motgangene, nedelagene og de kamper man gjør på livets landevei. Kanskje er det bare vas alt sammen. Det er bare slik at det ikke føles ut som vas for meg. Det er mitt liv det er snakk om. Ja, jeg har vært igjennom en del. Jeg har lært av mange feil. Men likevel er de tingene jeg face`er i dag de værste, selv om det er slik at i morgen vil det bare skyggen være igjen av problemene.

Jeg har lært noe veldig viktig. Det jeg elsker og setter pris på, det er det jeg skal holde høyt i hverdagen og i livet generelt. Jeg snakker ikke bare om de mennesker som er rund meg, som jeg elsker av hele mitt hjerte. Det er viktig å ha folk man elsker med seg, og holde dem nært. Jeg har funnet ut at jeg, Sara Maria, har sansen for gode ting. Dette er det som er viktig i livet. Jeg elsker god mat. Jeg elsker å tilberede og spise noe skikkelig godt! Nyte hver en bit!!! Jeg elsker å høre nydelig komponert musikk. Jeg elsker når det er ryddig i alle skap. Når jeg har svettet, med å støvsuge, lukten av rene gulv. Jeg elsker å brette undertøyet i fine små bunker og legge det fint i skuffen. Alt det der er fint. Hvordan kan man leve uten å ha noe man gleder seg over. Så hvordan kan man da gå igjennom livet uten å ha noe man gruer seg for, uten å møte motgang og vanskelige tider? Man går igjennom forskjellige ting, noe som er vanskelig for meg er kanskje ingenting for en annen. Kanskje er ikke mine problemmer større en at jeg trenger dem for å se gledene, og for å oppdage at jeg lever. Skal man tro at man lærer noe av å ha det vanskelig, så må man også oppfatte det som skjer, tenke og undre seg over det. Vil man gå ett liv som er fantastisk, uten å tenke, der alle vanskligheter blir tatt hånd om. Uten at jeg selv får tatt del i det. Jeg vil ta skittentøyet mitt selv. Vaske opp etter jeg har laget mat, eller skittnet til. Jeg vil bli satt på prøve og jeg ønsker mye motgang. Blir man styrket, ja, da skal jeg bli kjempe sterk!!!Tåle det som må tåles, gråte over det som må gråtes for, og glede meg over både de store og små gledene jeg er gitt hver en dag!