Jeg har lenge ønsket at det skulle være sant. Men så er det ikke alltid at man får det man ønsker seg. I dette tilfelle ble det til at jeg fikk akkurat det jeg ønsket meg. Du lurer kanskje på hva det kan være. Vel det gjør i grunn jeg og. Jeg vet ikke helt hva det er. Men det er noe i meg, en følelse. Jeg kan ikke forklare hvor den sitter, eller hvordan den utarter seg. Men det er noe som vokser. Noe som er positivt. Noe som kan berøre mange.
Hvordan jeg vet at dette er det jeg alltid har ønsket meg? Jo, jeg vet det fordi at det alltid har vært noe jeg har lengtet etter. Noe jeg har søkt. Det er kanskje vanskelig for noen å skjønne hva jeg snakker om. Hvis de ikke har opplevd noe lignende selv da, selvfølgelig. Men jeg er i alle fall den eneste jeg vet om som har fått akkurat det jeg ønsket meg, uten å egentlig vite at det skulle komme min vei. Men slik ble det altså.
Jeg dro tilbake dit jeg kom fra. Selv om jeg nå er blitt, hva man kaller, en voksen. Jeg er altså en som vet å vente på det gode. Selv om jeg ikke alltid har vært den tålmodige, må jeg selv si, at i denne situasjonen eller sak, har vært mer en tålmodig. Selv om jeg ikke har vist hva jeg ventet på, er jeg glad at det ble som det ble. Eller gikk som det gikk, som noen sier.
Mange er urolige når de tenker på å dra tilbake. Det var jeg og. Slik jeg tenker nå, så sitter jeg igjen med ett spørsmålstegn. Hvorfor var det slik? Hvorfor bekymre seg. Hvorfor bekymre seg over noe som helst? Jeg er redd små kryp som edderkopper og flygende ekle greier. Men jeg er ikke redd for de småkrypa som faktisk kan gjøre meg noe. Veps og humler, ormer og slanger, jeg er ikke redd dem, er ikke litt av logikken borte da?
Jeg dro tilbake. Ikke langt. Men ditt hvor mine bor. Det er rart med det. De man er glade i. De man holder av. Jeg vet ikke, det er liksom noe spesielt med dem. Man er alltid litt urolig for at noe skal skje med dem, om man ikke er hvor de er. Men nå når jeg er her, hvor de er, så er jeg på en måtte trygg. Ikke fordi at de er så mye sterkere en meg, eller fordi at de er eldre, det er liksom noe med dem man er i slekt med, eller de man holder nær.
Å holde nær er vel kanskje nettopp det? De vi ønsker å være sammen med i all evighet. Det jeg vil lette mitt hjerte for, er hva som skjer når man tar ting litt rolige, slapper av, ikke stresser med hva som kommer. Få roen på at ingenting kan falle i hop. At alt går sin gang, uansett hva jeg eller noen måtte finne på å gjøre. Det er ikke det at jeg er blitt helt tulle rusk. Jeg har bare innsett at for å vokse, må man skjønne hvordan det hele henger sammen.
Jeg er en del av en familie. Jeg er sikker på at de fleste skjønner hvordan det henger sammen, at det trengs en mor og en far, for at du og jeg skal bli født. Etter barn vokser opp, så flytter det helt naturlig bort fra sin familie. Noen starter sin egen familie, andre vil utforske verden. Ikke missforstå her. Jeg vil starte min egen lille familie, når den tid kommer. Og det er ikke det at jeg har den store trangen til å oppleve verden. Jeg syns at jeg har sett mye alt. Og da mener jeg ikke alt. Jeg mener at jeg begynner å få en del innsikt i hva verden har å by.
Alt man ønsker seg? Ja det er ikke det at jeg mener at jeg ikke ønsker meg noe mer. Men det jeg så innerst kunne tenke meg. Det begynner å falle på plass. Jeg var så sikker den gangen jeg flyttet tilbake. Jeg viste hva jeg skulle, hva jeg ville og hva mine mål var. Om jeg skal si det selv, så syntes jeg at mange av de målene med min tilbakekomst, faktisk er blitt slik som jeg trodde det kom til å bli.
Kanskje så er det, det som gjør at jeg føler at ønskene mine er blitt oppfylt? Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at når jeg erkjenner at jeg allerede har fått. Da får jeg det jeg innerst inne ønsker meg. Nettopp, Guds mirakuløse gaver. Kanskje du lurer på hva jeg faktisk har fått. Da mener du kanskje synlig. Vel jeg har fått en stemme. En til å synge med, en til å misjonere med, en til å vitne med og en til å snakke. Jeg har også fått en unik evne til å forstå meg på mennesker. Og jeg har fått en evne til å håndtere de forskjellige menneskene som jeg møter på min vei. Jeg har fått en hjelpende ånd- om du vil.
Er det rart jeg er glad? Er det rart at jeg sier jeg har fått det jeg alltid har ønsket meg? Det har alltid ligget der. Det som Gud har gitt meg. Det eneste er for meg å bruke det jeg har fått. Gjøre noe, handle med de evner og gaver.
Alle må gå igjennom overgang fra barn til ungdom, ungdom til voksen, jeg føler det at nå er min tid kommet. Jeg har innsett at selv om jeg har trodd at jeg har vært voksen, eller voksen nok. Blir det nok til at jeg fortsatt er litt voksen going on ordentlig voksen. Jeg tror at ønskene mine, det innerste vil bare fylles mer og mer, slik at jeg hele tiden kan være hel på min vei, mot det Gud har for meg!
