Hva kan jeg si for å få deg til å lese denne historien? Kenya, Tanzania og Uganda:

Det er rart hvor fort tida går når man er borte. Fem uker har jeg vært på tur. Reist til Kenya, Tanzania og Uganda. Det har vært en veldig spennende og lærerik tid for meg. Jeg må først få lov å meddele at jeg føler meg som en afrikaner, og at jeg syntes det er litt rart å være hjemme igjen. Da jeg satt på flyet hjemover tenkte jeg, hvor kommer alle disse hvitingene fra, eller mosongoene, som de sier på swahili.

Ok dette er historien om min fem ukelange tur til Afrika. Jeg skal prøve å gjøre historien leselig lang… Jeg hater å lese og lese.. og merke at det er mer å lese… Men jeg tror denne historien er noe de fleste bor få med seg, det er ikke noe jeg sier for å skryte eller noe… men det er bare det at når man føler at man er blitt forandret, vil man dele opplevelsen med andre.

Egentlig så kunne jeg bare ha fortalt om dagen vi skulle reise fra Norge. Det i seg selv var litt av en opplevelse. Kanskje ikke så viktig, men bare så dere skal skjønne at vi har gått igjennom en del saker for å komme oss på denne turen…

Jeg vet ikke om dere husker den dagen det var aldeles så kaos, rundt om på flyplasser, pga bombetrussler i England. Stakkars oss, der sitter vi i flyet, på Gardermoen, men får ikke lov å ta av. Der blir vi sittende i laaaang tid. Tilslutt må vi ut av flyet, ombooke billetter, stå i kø i timevis, ordne med bagasje- inn og ut sjekking. Og så forlate flyplassen. Slik ble reisen vår utsatt ett døgn. Festelig!

Da vi endelig kom fram til Nairobi, var det kaldt. Vi hadde fått en mail før vi reiste, da temperaturen var forklart, men selvfølgelig tenkte Sara at, afrikanere synes sikkert at 25C er kaldt… Sara ler av mailen, og tar med seg en koffert full av sommer klær, ikke særlig smart… Jeg savna ullgenserne og ullsokkene mine!!!

Basen vår ligger i Nairobi. Det er der vi har kontaktpersonen vår. Pastor Kisemei, en veldig koselig mann. Det er hans kirke vi samarbeider med. FPFK (Free Pentecostal Fellowship of Kenya.) FPFK er en organisasjon som samler flere pinsemenigheter sammen.

Menigheta vi har vært i ligger i Kabiria slummen. Det er i denne kirka vi har startet ett faderbarnarbeid. Første dagen vi var der, ble brukt til organisering og bildetaking av alle de fattige barna. Det er utrolig hvordan mange av dem lever. Under små blekkskur kan en familie på åtte bo og leve. Der tilbereder de mat over ett bål inne, og der sover de. Ved denne fadderbarn ordningen som vi allerede har kommet i gang med her i Norge. Kan vi hjelpe disse familiene til å gi barna sine klær og mat. Det er faktisk ikke en selvfølge å spise hver dag for ett barn i slummen. Disse lever under fattigdomsgrensa som er seks kroner om dagen. Så jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har sett masse som har virkelig gjort inntrykk på meg.

Jeg hadde barnemøte den første søndagen. Jeg lærte barna “Kjære Gud jeg har det godt.” I Afrika er det vanelig at det er tre møter på søndagen. Slik vet folk at de kommer seg i alle fall på ett møte, om de ikke rekker de to første møtene. Det er utrolig hvordan alle dresser seg opp. Der bor de skittene og fæle, men akkurat på søndag tar de fram de fineste klærne de har. De kommer nyvaska og fine, for de kommer fram for Guds trone, for å tilbe. Jeg syntes dette sier noe om ære og Guds -frykt. Skulle ønske at vi her i Norge kunne tenke mer på hvordan vi som kristne framstår, både i menighet og utadd.

Vi fulgte ett stramt tidskjema. Tanzania var neste stopp, og en lang vei å kjøre. Der holdt vi først en konferanse for pastorer og ledere. Temaet for konferansen var “Innta nytt territoriet.” Den uken vi var der, var det flere hundre som ble frelst, utfridd og helbreda. Det er fantastisk å be med folk til frelse- da er det fest i himmelen. Det er utrolig å se at når man ber, så blir folk helbreda. Mamma og jeg ba blant anna for ei døvstum jente. Hun fikk hørsel og tale evne tilbake. Jeg skal si dere at Jesus er den samme her i Norge som han er i Afrika. De mirakel vi har sett, de kan skje her som der! Så jeg oppfordrer dere kristne til å ta Guds ord til dere, og handle på det! Be for syke og de skal bli helbredet!

Jeg vil utdype litt mer om hva vi opplevde i Kenya, men jeg skal ta det med egen overskrift. Som sagt reiste vi også til Uganda. Vi reiste med buss. Dette er en 12 timers lang tur, om alt går som det skal. Noe det selvfølgelig ikke gjorde. Bussen fikk en punktering. Punktering eller ikke, denne bussen skulle fram. Så det ble litt av en tur, vi kjørte med punkteringen noen timer, før sjåføren bestemte at vi måtte gjøre noe med ”problemet”. (Det gikk nesten ikke ann å styre lengre…) Kan du tenke deg på de ujevne veiene, og rattet som heller til venstre. Det så ikke helt bra ut. Men som Guds ambassadører, trenger jeg ikke frykte noe. Gud har virkelig hjulpet oss i mange situasjoner denne turen.

I kampala, Uganda besøkte vi en menighet med over tusen folk på hvert møte. Jeg skal si her var den eneste plassen jeg kjente at jeg var nervøs før jeg skulle synge. De hadde Lovsangsband på flere hundre- da beregner jeg band + kor + danserene i samme bunke. De var så flinke!!! Jeg hadde nesten prestasjonsangst da jeg skulle fram å synge. Men fytti så utrulig bra det gikk. Gud kom med sin salvelse. Han brukte meg til å berøre mange. Mamma preket så godt at Biskopen for menigheta satt opp ett ekstra helbredelsesmøte som mamma skulle preke på. Dette sa han til folkene før han hadde fått rukket å spørre mamma om det var greit. – Noen ble frelst og mange ble helbredet! Så jeg kan fortelle at jeg har sett og opplevd at Gud har virket.

Ok dette er siste ting… jeg må bare fortelle om Barnepartyet før jeg slutter å skrive!!! Barneparty skulle være for alle barna som er med i fadderordningen. Men du vet når man annonserer et party for barn i slummen, så kommer det gjerne noen flere. Det hadde vi også beregnet. Vi ønsket at hvert barn skulle få sin egen brus og godteripose. Vi har som sagt 150 barn med i denne ordningen. 300 barn kom. Vi hadde altså ikke beregnet at det skulle komme dobbelt så mange… Så det ble litt styring i forhold til at vi måtte på butikken, og lage noen flere godteriposer. Barna sang, lekte og mamma hadde en liten andakt. Så var det utdeling av godterier og brus. Det var ett syn alle skulle ha opplevd. Der satt ungene, 300 stk. Alle niholdt brusflaska si, klissete rundt munnen av godterisøl. Mange av dem har aldri smakt brus, og ikke mindre eid en for seg selv, en som bare er sin. Så det var ett utrolig herlig syn:)

Uff dette ble nesten uleselig langt… beklager altså… Men om dere syntes det var spennende å lese.. og om dere lurer på noe, eller ønsker å høre mer om turen… vær så snill å kontakt meg:)

Lev livet til ære for Gud, må Gud velsigne deg i alt du gjør.