Framtiden

Noen ganger tenker jeg: hm... hva er det jeg skal i livet?
Jeg bare føler at selv om jeg kanskje ikke vet hva jeg skal akkurat nå. ser det ut til at det jeg har gjort hele livet, alt jeg har gått igjennom, alle jeg har snakket med, alt er for at jeg skal bli den jeg er. Det er nesten slik at selv om jeg ikke vet hva jeg skal nå, så trenger jeg ikke bekymre meg. Jeg ser dag for dag klarere at jeg er på riktig vei.

I dag gikk mamma og jeg en lang tur, til en plass kalt ulfskollen. Jeg har veldig godt forhold til min mor. Vi kan prate om alt. Hun er forbildet mitt. Jeg kan bare ønske å bli som henne. Vel nok om det... Jeg har hatt fri i dag, deilig er det! Etter turen og etter jeg hadde fått slukt noen pølser og sett litt film. Slik man skal på en fri dag. Satte jeg meg i badekaret. Jeg hadde i allslags deilige greier og olje... det var ikke måte på... hehe... vel tilbake til poenget... Tankene surret; hva skal jeg med mitt liv. På en måte har jeg alltid vært så sikker på det. Selvfølgelig har det gått litt i berg og dalbane, der jeg har vært mer og mindre sikker på hva jeg skal.

Det jeg prover å komme fram til er at, da jeg satt i det badekaret, så måtte jeg be Gud om tilgivelse. Ikke fordi jeg foler meg som en stor synder. Men fordi at jeg ser at noen ganger så er ikke jeg den personen jeg vil være. Jeg vil ikke bare være ett vanelig menneske. Det er klart at livet har sinne oppturer og sine nedturer. Men alt i alt vil jeg leve de opp- og nedturene som ett Kristus menneske.

Jeg er glad i mennesker, ingen tvil om det. Jeg startet tidlig med å være en omsorgsperson. I dag har jeg tenkt, hvorfor. Hvorfor har jeg sittet der med mennesker når de har hatt det tøft. Hvordan i huleste har jeg klart å være fornuftig, når det har vært vanskelig for de rundt meg. Jeg vet nå at dette er begynnelsen. Jeg tenker ikke på jobb og sånt. Selv om jeg nå ett år har jobbet som akkurat det, en omsorgsperson. Nei jeg tenker på for resten av mitt liv. Jeg skal ikke stoppe og utvikle meg nå, tvert i mot. Jeg forstod noe i dag, noe viktig som har med min fram tid å gjøre.

Jeg har alltid sunget. Jeg vil aldri slutte å synge. Denne nådegaven er en del av mitt liv nå, og kommer til å være det framover, så fremst Gud vil ha det slik. Omsorg, trost og glede sangen bringer, både for meg og dem som får del i det som Gud har gitt meg igjennom sangen. Det jeg sier er at det er større enn jeg trodde... uff... dette hores litt vel stort ut. Det er ikke det jeg vil gi inntrykk av. Jeg bare ønsker å få sagt at selv om jeg ikke vet, så vet jeg at noe er falt på plass. Det jeg har levd til nå, er brikker som tilslutt vil falle på plass, for det som kommer. Jeg trenger aldri å bekymre meg for noen ting. Det er snodig å tenke på det; Gud har alltid sørget for meg.

Da jeg hadde begynt i niende klasse på skolen, ba jeg en bønn. Jeg ba Gud hjelpe meg slik at jeg kunne begynne på en annen skole. Det var en kristen skole, men jeg hadde fått beskjed om at de ikke hadde plass til meg. Jeg ba: Gud vær så snill! Jeg sa at jeg vil for alltid takke Han om Han hjalp meg, slik at en plass ville åpne seg for meg. Vet dere hva? Gud hørte min bønn, og han så hjertet mitt, jeg ba med tro på at han ville fikse det for meg. Ikke lenge etter, begynte jeg å tenke på hvor jeg skulle gå videregående. Jeg ba til Gud om at jeg måtte få gå på en kristen-musikk skole. Jeg hadde aldri hørt at noe slikt fantes her i Norge. Men Gud hørte min bønn. Og jeg takker han. Jeg ser det nå... Gud legger i hjertet, Gud ønsker ikke oss noe vondt, Gud leder oss på vår vei. Jeg har kommet hit. Og jeg trenger ikke være redd, for hvor han vil ha meg. Skal jeg flytte utenlands, om jeg skal reise, eller om han har ett arbeid til meg her.

Jeg får bare vente og se, jeg er spent på hva framtiden bringer, hva Gud legger til rette for meg. Jeg er ikke redd!